Jeg har lov og jeg skal leve

Jeg husker den ganger jeg trodde jeg ikke hadde lov til å grave i bedet ute i hagen eller gå tur siden jeg var ufør. Jeg trodde ikke jeg kunne gå til frisøren, pynte meg og kjenne på velvære. Vi trenger å føle oss fine og fresh selv om vi ligger på sofaen, kanskje derfor enda viktigere og føle seg litt velstelt så ikke innsiden stråler ut. Jeg trodde ikke jeg hadde lov til å gjøre ting som gjør at jeg kjenner at jeg lever. Jeg turte nesten ikke smile å le blandt folk for da så jeg lykkelig ut, selv om jeg var syk.

Og lykkelig kan vi vel ikke se ut når vi er syke? Er det lov? Hva ville folk si?

Jeg turte ikke reise på ferie. Jeg husker jeg spurte både veilederen min på NAV og legen min da jeg gikk på AAP om jeg fikk lov av henne til å reise på ferie. God som hun var sa hun at klart jeg skulle reise, jeg skulle reise, nyte livet, slappe av, for at det var akkurat slike som meg som skulle gjøre slike ting. Det tok jeg hvertfall til meg.

Jeg var så sykt forvirret i så mange år etter kreftsykdommen. Jeg sleit skikkelig. Det har jammen vært en lang mental reise å komme der jeg er nå, her i dag. Men jeg har lov og jeg skal leve ❤️  

Den herlige befrielsen jeg har nå når jeg har sluttet å tenke på hva andre tenker. Ingen der ute har kjent min sykdomsreise på kroppen, hverken mentalt og fysisk. Dere kan bare høre på det jeg sier, men virkeligheten kan jeg ikke forklare med ord. For den kan det ikke settes ord på. Fatiguen kan jeg ikke beskrive til noen. Uansett hvordan jeg prøver.

Jeg og mine kreft- kollegaer har også heilt forskjellige historier, opplevelser og behandlinger. Ingen opplevelser er like og ingen opplever alvorlig sykdom likt. Jeg er kanskje den som ler høyest når jeg er ute blandt venner og det er kanskje for jeg er veldig lykkelig når jeg er utenfor huset. Et fristed og en pause.

Jeg prøver å gjøre det som gjør meg godt i sakte, sakte tempo - i fatigue tempo. Alt nøye planlagt, hver eneste dag. Alle disse tingene som er så viktige for oss som kommer ut på den andre siden av behandlingen. Oss overlevere, som ikke er friske, men heller ikke syke. Jeg gjør disse tingene for meg selv for det er viktig for å forebygge depresjon, som mange kreftoverlever får da livet aldri blir det samme igjen etter kreftsykdommen ❤️

Vi sitter mye alene og går glipp av det normale livet. Vi faller utenfor felleskapet. Vi faller utenfor den normale verden. Vi faller på statuslisten, selvtilliten blir på bånn og vi føler oss ikke så interessante lengre. Kanskje den minst interessante i venneflokken? 

Vi har ingen jobbstilling å rykke opp i. Vi får ingen påskjønnelse av arbeidsgiver ved hverken påske eller julen, for den gode innsatsen vi har gjort i løpet av året. Alle disse små stikkene som vi står på utsiden og ser på, nemlig felleskapet. Felleskapet rundt et bord når diskusjonene går i jobb, hverdagen til de friske, det som er deres identititet. Hva er vår identitet etter vil ble syke? En livsvarig kamp å finne ut av. For vi vil jo ikke bare være den syke.

Jeg klapper for meg selv og jeg klapper for deg som leser dette som også har falt utenfor dette felleskapet. Jeg vet kjære deg som har kjempet mot kreften, akkurat som meg, at du har master i livet akkurat som meg. Så heier vi på hverandre å gleder oss over hverandre når vi har orket å se på fotballkampene til ungene våre. Orker å stå opp av sengen / sofaen. Orker lage middag. Orker å gå tur. Når vi reiser på ferie, for et friminutt. Når fatiguen har vært snill mot oss. Disse små uskyldige gledene. Det som er vår normal etter kreftsykommen. Det er ingen som er bedre på å heie på hverandre enn oss. Det er jo vårt felleskap og se mestring i å orke de små hverdagslige tingene.

Vi skal leve og ha det så godt vi kan og vi skal leve dette reddet livet, for hver dag teller. Hver eneste dag teller, selv om den er mørk, tung og fatiguen er ufyselig 🧡 Derfor.

Derfor, skal vi gjøre alt dette❤️

Miriam