Alt har en ende

På onsdag hadde vi siste samling på sorggruppa ved Enhet for Sorgstøtte på Ahus. 

Når vi gikk gjennom gangene på sykehuset sier den ene lederen «ja nå får vi håpe dette er siste gangen du går i disse gangene her Torill». 

På hver samling har vi passert palliativ avdeling på tur opp til møterommet. Jeg har alltid kikket inn glassdøren til avdelingen og selvfølgelig tenkt på Ida. Det var der inne vi tilbragte hennes siste dager her på jorda. Selv om det naturlig nok kom en reaksjon første gang vi passerte døra har det gått seg til etterhvert. Når jeg nå igjen gikk ut av bygningen, Nye Nord fikk jeg plutselig tilbake den følelsen jeg hadde etter at Ida var død, 1.11.18.

Ut i verden igjen ... «alene» etter tid med sykdom, smerte og uten skatten vår. Slik føltes det litt i går også ... nå skal jeg klare meg «alene» ... uten disse månedlige samlingene med mennesker som har opplevd det samme som meg ... å miste sitt barn. Vi har blitt så sammensveiset og jeg har følt så tilhørighet. Det har vært et fristed hvor man har kunnet si å fortelle akkurat slik det er og slik det føles, bli forstått samt møte andre som har opplevd det samme. 

Jeg er så utrolig glad over å ha vært så «heldig» oppi det uheldige at jeg fikk komme til Ahus å få hjelp. Når jeg kom dit følte jeg endelig at ting begynte løsne litt etter litt. De har kunnskap om komplisert sorg og ikke minst sorgreaksjoner. Nå heter det «Forlenget sorgreaksjon» og den høyeste andelen av de som har nettopp det er de som har mistet et barn. Jeg startet opp med individuelle samtaler med en fantastisk terapeut som hjalp meg så mye. Etterhvert fikk jeg tilbud om å være med på en sorggruppe. 

Jeg er glad jeg klarte gjennomføre det selvom de første samlingene var utrolig tøffe. Man møter andre foreldre og hører deres triste og grusomme historier om tap av sine, det er vondt, men samtidig føler man seg ikke så alene om det man står i. Lederne fortalte på forhånd at det ville bli spesielt tøft i alle fall de tre første gangene og håpet vi ville holde ut, da de ofte er de verste. Jeg klarte det heldigvis. 

På møtene er det ingenting som er feil å si, ingen følelser er gale, ingen som fortalte oss at vi ikke må tenke slik eller sånn. Det har vært godt å kunne få lov fortelle hvor tøft man har og har hatt det uten å måtte pynte på det. Deilig å bare kunne få være seg selv å få bekrefta at man ikke er «gal» som går med alle disse tankene og følelsene. At ting som skjer både fysisk og psykisk ikke er noe rart.

At det å miste et «barn» er en sorg som er noe som forandrer livet for alltid ... det vet vi ... Livet går ikke bare videre, men vi prøver lære oss å leve med det på best mulig måte. Sorgstøtten har gitt meg mer kraft og jeg har anerkjent en del av de tingene jeg har kjempet imot. 

Siste gruppemøtet fikk vi et ark med en oversikt over alle temaer vi har vært innom og hvor mye en slik sorg berører. Det var sterkt å se for oss alle tror jeg. Å se det «svart på hvitt» gjorde at jeg forsto ennå mer av det kropp og sinn har vært igjennom. 

Når vi kom utenfor døren utvekslet vi telefon numre så vi i alle fall har mulighet til å holde kontakten senere om vi ønsker. Vi måtte le litt ... for etter å ha vært sammen sååå mange ganger husket vi ikke engang navnet på hverandre... men slik er det når man har tankespinn ... det er helt normalt for oss. 

Takk til Ahus og tusen takk til de utrolig empatiske, flinke og varme menneskene som ledet vår gruppe som er basert på frivillighet.