Ikke helt optimalt

Det er lenge siden jeg har blogget til Kreftkompasset nå. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst. Jeg fikk påvist mitt andre tilbakefall i fjor høst og rett etterpå ble jeg dumpet av han som lovet han skulle stå ved min side gjennom behandlingen. Det ble rett og slett litt for mye for meg. 

På toppen av det hele hadde jeg på dette tidspunktet ikke noen sykepengerettigheter, grunnet AAP i noen år og nettopp fått vedtak om delvis uføre. Jeg så meg derfor ikke råd til å gjøre annet enn å jobbe meg opp sykepengerettigheter før jeg kunne motta cellegift. 

I 6 måneder jobbet jeg da, før legen min nærmest tvang meg til å starte behandlingen. Siste rest av opparbeidelses-fasen måtte jeg ta ut i feriedager. 

Det var en tung vinter, selv om jeg hadde ny bolig å se frem til i påsken. Den skulle jeg pusse opp og gjøre om til mitt eget lille krypinn. Jeg trenger vel egentlig ikke si så mye mer enn at oppussing i cellegiftsrus ikke anbefales. Heldige meg fikk enormt mye hjelp av venner og familie. Huset er blitt nydelig!

Nå er derimot huset ferdigstilt, og jeg har ikke så mye mer på agenda fremover. 4 av 6 kurer er inntatt og jeg begynner å kjenne på følgene av dette. 

Motivasjonen til å fortsette er lik null, sorgen og sinne er på topp, fatiguen herjer, jeg føler meg svak, sliten, på en helt annen planet og jeg klarer ikke se for meg en fremtid. Man kan mildt sagt si at jeg sliter. 

Var hos psykologen her om dagen og fikk lettet litt på trykket. Siden motivasjonen og viljen til å gjennomføre de to siste kurerne ikke er eksisterende, skal overlegen ta kontakt en av dagene. Tipper de vil prøve å overbevise meg om å gjennomføre. 

Jeg skal høre på dem jeg. Samtidig kjenner jeg at jeg ikke er så villig til å gi slipp på livskvaliteten for noe som er kommet for å bli - for slik er ståa her.