5 september - 9 år
2012, det året der livet endret seg på alle måter.
Der livet ble til før og etter kreften.
Da den Miriam folk kjente aldri kom tilbake.
Kreften endret meg.
Jeg befinner meg enda i ingenmannsland. I dag er det 9 år siden jeg mottok beskjeden om at jeg fikk min siste cellegiftkur.
5 september 9 år
Kroppen og psyken var oppbrukt nå.
Da jeg ble akutt innlagt ble jeg advart om at det kom til og bli en ekstrem hard vår for meg med intensiv kreftbehandling.
Jeg hang meg opp i den lille detaljen om «vår» så jeg tenkte at etter våren var jeg kreftfri, men nå var det høst.
Jeg hadde ikke mer å kjempe med og nå hadde vi overbevist oss selv om at den intensive 15 timers-cellegiftkuren jeg hadde byttet til hadde gjort jobben sin, så vi var ved godt mot om at nå var kreften borte.
Men det var ikke den nyheten som møtte oss på Radiumhospitalet.
Det var en alvorspreget lege.
De var ikke fornøyde med prøvesvarene.
Vi var forvirret.
For 9 år siden på denne dagen så vi for oss at vi måtte reise hjem og si til ungene at mamma blir ikke frisk av kreften.
Mamma skal dø.
Det var grusomt, svart, brutalt og vondt.
Døden virket nærmere enn noen gang.
Jeg kan ikke beskrive hvordan det kjentes ut.
Det var de verste timene i hele mitt liv (utenom da vi holdt på å miste babyen vår 9 mnd tidligere).
Jeg kan enda kjenne lukten av sensommeren i hovedstaden. Det var en varm September dag. Lukten som satt i gangen på A3 på Radiumhospitalet. Lukten av cellegift, gummi, håndsprit og fisken som var dagens middag.
Ansiktet av legene og sykepleierne som var fortvilet og prøvde å trøste meg ute på luftebalkongen i sensommer brisen, der jeg satt med krokodilletårer og snue all over.
Den kløende parykken, den var begynt å bli for stor, den var utslitt på samme måte som vi. Jeg kjenner det i dag, 9 år etter og det lang inn i sjelen.
Jeg har kjent det i mange dager nå.
Følelser som bare er der som gjør meg sårbar pga det er denne tiden av året.
Etter en lang ettermiddag og en urolig natt fikk jeg den aller beste beskjeden mens jeg lå i sengen og fikk cellegift.
Det var mannen min som kom inn på rommet og ga meg beskjeden etter han hadde møtt legen min i gangen som var travelt opptatt.
Hun ba han gå inn å fortelle meg at de konkluderte med at jeg var kreftfri (en lang historie kort).
Jeg skulle slippe å reise hjem å si til ungene mine at jeg skulle dø og at cellegiften ikke virket.
Etter et aldeles turbulent døgn ble det til en dag som var bedre enn bursdag og bedre enn julaften, en dag som jeg ikke kan beskrive.
En dag i berg og dalbane av alle følelser et menneske kan kjenne på.
Ingen som ikke har kjent på den følelsen vet hvordan det er å høre de ordene bli sagt; «Du er kreftfri».
Eller hvertfall «Vi tror du er kreftfri».
Jeg skulle motta min siste cellegiftkur.
Jeg var fri og skulle snart få bestemme over min egen kropp.
På et vis hvertfall, uvitende om at fatiguen skulle styre livet mitt, 9 år etterpå.
I lang tid var det leger og sykepleiere som hadde bestemt over min kropp.
En slags timeplan for livreddende behandling.
Der jeg bare var innom sengen hjemme på lån.
Der baggen med tingene mine alltid stod klar, i tilfelle infeksjoner innimellom cellegiftkurene.
Infeksjoner som kunne være livstruende.
Dette året bodde vi på sykehusene, vi var bare innom hjemme for å forvirre ungene og ta tårevåte avskjeder hver gang vi reiste igjen.
På kjøkkenveggen hjemme hang en innrammet tegning av ei prinsesse og et slott «Håper du har det bra. Gleder meg til du kommer hjem, savner deg» på den måten en 7 åring skriver på.
Ovenfor hang en annen tegningen av regnbuen som allerede på det tidspunktet for oss i vår familien betydde «Alt blir bra».
Jeg visste ikke da jeg ble utskreven fra sykehuset at jeg innimellom desperat skulle komme til å savne sykepleierne og legene som passet på meg.
Sengen til å hvile i - og tryggheten.
En sted der jeg bare kunne bli ivaretatt.
Hadde noen sagt til meg for 9 år siden hvordan livet skulle bli etter kreften vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.
Jeg kunne aldri se for meg at kreften skulle styre livet mitt 9 år etterpå, selv om kreften selv er borte.
Jeg skulle reise hjem og bli kjent med babyen vår.
Jeg skulle gå hjem og bli kjent med ungene igjen.
Men sannheten var at det jeg måtte, var å bli kjent med meg selv på ny.
Det var traumer både jeg og mannen min skulle i gang å bearbeide.
Ting som kanskje tar livet ut å bearbeide.
Det var fosterstilling i sengen.
Nedtrukket rullegarding.
Fatiguen.
Smerter.
Tårer.
Traumer.
Kvalme.
Angst.
Hormoner på styr etter cellegiften.
Innimellom alt dette skulle jeg prøve å være mamma.
Alt falt på mannen min.
Han levde som en alenepappa med 4 små samtidig som han skulle pleie meg, støtte meg, vise meg kjærlighet og omsorg.
Kreften var endelig borte, men kreftene kom ikke tilbake.
Livet.
Det har gått 9 år.
Jeg gjør alt jeg kan.
Jeg gir alt jeg har.
Jeg bremser.
Jeg balanserer.
Jeg har tatt de valgene jeg må ta for at livet mitt skal være bra.
Ja, den rette beskrivelse av de 9 siste årene av livet mitt.
Bremsing og balansering.
Jeg gikk uvitende ut fra Radiumhospitalet og lite visste jeg at livet virkelig hadde tatt en ny vending.
Kroppen var ødelagt av cellegiftbehandlingen.
Jeg hadde vært i krig.
Miriam som en gang var, kom aldri tilbake, på både godt og vondt.
Jeg liker på en underlig måte den nye Miriam mye bedre.
Jeg ble voksen, klokere og mer ydmyk når det gjelder livet.
Små gleder blir kjempestore gleder og små sorger blir kjempestore sorger.
Små utfordringer blir kjempestore utfordringer.
Ingen mellomting, ingen filter.
Jeg må verne om meg selv, ta vare på meg selv.
Tross alle utfordringene jeg har i livet mitt så vil jeg våge å påstå at livet er faktisk ganske fint, tross at det uten tvil er perioder som er tyngre enn andre.
De små tingene i livet begynte å bety noe etter kreften.
De tingene du kanskje ikke tenker over.
Disse siste årene har jeg opplevd masse fine ting som jeg vet at vi aldri hadde prioritert i livet om det ikke var slik at livet tok en ny vending da kreften banket på.
Livet er nå ❤️
Tross at det er mange sorger for at livet ikke ble som det skulle.
Dagene kommer aldri tilbake.
Livet får du aldri tilbake.
I dag er vi jo ingenting annet enn utrolig takknemlige og i dag feirer vi akkurat det.
Jeg stod så og si med begge beina i graven, men noen der oppe ville at det ikke skulle gå den veien.
Om det var legevitenskap eller ei, jeg lever.
Et slags mirakel av noe slag.
Jeg fikk fortsette å være Miriam.
Tanken på alt det fine jeg kunne ha gått glipp av, skremmer meg så inderlig langt inn i hjerterota at det gjør vondt.
I dag flagger vi på balkongen vår.
Hurra for 9 år og livet ❤️
