«Hvordan har du det?»

Det spørsmålet får jeg mange dager i løpet av en uke. 

Ja, hvordan har jeg det? 

Hvordan har jeg det i dag? Ganske greit. I hvert fall sammenliknet med i går. Da var det for så vidt også greit, eller, som forventet, men tyngre enn i dag. I morgen kommer jeg til å si jeg har det bra. Men jeg er fremdeles full av bivirkninger i morgen og strever med både organisering og kroppslig styrke. 

Jeg opplever ikke at jeg kan svare på hvordan jeg har det. Jeg har det jo strengt talt ikke bra. Jeg ville helst ha sluppet cellegift og alt som følger med. Samtidig må jeg bare godta det som skjer med meg, og sammenliknet med tidligere cellegiftkurer, så har jeg det bra. Bivirkningene er som forventet. For meg akkurat nå er ting som er forventet, altså som kan planlegges, rett og slett bra. Det er å ha det bra når jeg har en dårlig dag som kommer som planlagt. Fordi det betyr at jeg har oversikt og kontroll over bivirkningene. Og dermed har mulighet til å planlegge en slags hverdag. Det å vite når jeg har, og kommer til å ha, hvilke plager er å ha det bra. 

Så, jeg har det vondt, men bra. Jeg går på cellegift, med alt det medfører, men jeg er glad. Jeg har kroppslige plager som gjør at jeg absolutt ikke har det bra, men når de minsker i styrke, har jeg det veldig bra, og når de kommer med den styrken og på det tidspunktet jeg venter dem, da har jeg det på en måte også bra. Det å ha oversikt over og å takle plagene er nå å ha det bra.