"Life is like a box of chocolates. You never know what you're gonna get.

(Litt sånt behind the scenes fra vinteren 2012)

«Ingen forberedte meg på å overleve kreft.

Dere vet den delen som varer livet ut, livet etter kreftsykdom» 

Husker noe broren til Ida sa i begravelsen til Ida og det har brent seg fast.

Det var så fint og vondt på samme tid.

«Kjærligheten i heile familien vokste sammen med sykdommen»

Livet, døden, frykten, kjærligheten - vi skal stå sammen i alt.

Alt det gode og i alt det vonde.

Smerten som sykdom og død fører med seg når noen vi er glad i blir syke, er straffen for å elske hverandre og være glad i hverandre.

Smerten kan kjennes ulidelig og redselen for å miste den vi er glad i, skal knytte oss sterke sammen enn noen gang. Sårbarheten skal knytte oss sammen mer enn noen gang.

Vi kan ikke velge bort smerten når noen vi er veldig glad i får kreft eller andre alvorlige sykdommer.

Å få kreft i en familie er det vi frykter aller mest.

Hvertfall det jeg fryktet mest.

Jeg har alltid vært redd for kreft - helt siden jeg ble stor nok til å forstå at kreft kan vi dø av.

Så ble jeg den uheldige som trakk kreftkortet.

Når en familie blir rammet av kreft er det kaos. Familien må sette seg inn alle mulige utfall og alt hva situasjonen innebærer. 

Hverdagen består av sykehus og behandling.

Det handler om frykt, sorg, panikk ja alle følelsesregistrene et menneske har.

Det handler om at både under kreftsykdommen og etterpå må en hel familie restarte; lage et nytt liv på kreften, smerter og fatiguen sine primisser og det tar en årrekke, ja kanskje for alltid å finne utav.

For å bli frisk av kreftsykdommen er ikke det samme som å være frisk.

Hvertfall ikke for alle. 

Det er snakk om mentale sår som aldri vil gro på ordentlig og en fysisk tilstand som følger mange livet ut.

En kreftsyk familie har behov for mange støttespillere.

Noen har enn hær av støttespillere mens andre sitter nokså alene.

En trenger mennesker som er vår trygge havn; i livet mens kreftkampen pågår og ikke minst i livet etterpå.

Det er den trygge havnen som holder en oppe i kampen som vi trenger når vi lukker døren på sykehuset bak oss for aller siste gang.

For alt det trygge blir tatt ifra oss under kreftsykdom. Alt kan endre seg drastisk fra time til time, dag for dag under behandlingen.

Vi trenger alle noen som vi kan lene oss på, som strekker ut en hånd og holde oss i handa. 

Det tar jo ikke bort sykdommen, men det kan gjøre at en føler seg mindre alene i den vonde tiden.

Noen en kan ha krampegråt til når en kjenner at sykdommen blir for mye, likesom under sykdommen og ikke aller minst i livet etterpå.


10 år 🎗 


Det var små barn som kom til å trenge uendelig mye kjærlighet og omsorg i denne tiden. Barn som pårørende i en så alvorlig situasjon trenger uendelig mye omsorg og kjærlighet fra familien rundt.

Vi som familie trengte uendelig mye kjærlighet, hjelp og omsorg for vi stod i en av den største livskrisa en familie kan komme i med en nyfødt baby i tillegg, som av naturens gang er avhengig av mammaen sin.

Hele den trygge hverdagen til ungene våre ble borte. Tryggheten med mamma og pappa ble borte. Ungene forstod ikke så fryktelig mye da, men de hadde hver sin måte på å vise sin uro. Kreft har brent seg i sjelen til ungene våre og det vil prege dem for alltid på hver sin måte hos den enkelte etter de holdt på å miste mammaen sin.


I januar er det 10 år siden starten på alt det vonde som har formet meg, mannen min og ungene våre, til de vi er idag.

Alt startet på minstemann sin fødselesdag så det vil alltid være en annerledes fødselsdag for oss. Når dagene nærmer seg har jeg alltid en klump i magen, men også en ekstremt glede og takknemlighet over minstemann i flokken.

Litt sånt kaos i kroppen.

Glede over han og sorg over alt som skjedde i den tiden.

På minstemann sin 1 års dag kjente jeg ikke glede og jeg grudde meg i lang tid i forveien.

Følelsen for dagen var så innmari sterk.

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, 

det handlet ikke om det. Det var en totalt nedbrutt kropp.

Kreftkroppen.

Det var alt kaoset med kreften, overlevelsen og det vonde med at for 1 år siden på

1 årsdagen da mistet vi nesten skatten vår.

Start-streken for alt.

Unntaktilstanden i familien som jeg har lyst å kaste opp av den dag i dag her jeg ligger å skriver det.

Jeg var i et mentalt kaos og kroppen var så langt nede etter kreftbehandlingen.

1 års dagen var bare en grøt der jeg i mange uker hadde samlet kreften som om jeg skulle bestige Mount Everest, dette bare for å orke finne frem kjøkkenmaskinen for å lage muffins til bursdagsgutten.

Hver bursdag 21.15 på kvelden går jeg opp til Lukas å kysser han på kinnet når han sover.

Kl 21.15 , 29 januar 2012 , da var han livløs og de satte i gang livreddende tiltak mens jeg sov etter narkosen.

Jeg kjenner det i sjelen min hver bursdag på kvelden, bare slik en mamma kan kjenne barnas smerte, sorg og gleder her i livet.

29 januar og vi skulle starte en lang, vond og virkelig traumatisk reise sammen.

«Heldigvis» for ungenes del var de små og forstod lite der og da.

Men for meg og mannen min som var i kreftkampen med 3 små og en nyfødt så hadde det vel på noen måter vært «lettere» om ungene var eldre. 

For alle vet jo hvor travelt og til tider slitsomt småbarnstiden kan være, og om en da skal tilføre alvorlig kreftsykdom så sier jo det sitt.

I tillegg til til kreftsykdom og tilbake til en ny normal med senskader så hadde vi i tillegg vanlige utfordringer som familieliv og foreldrerollen kan gi.


Ungene forstod ingenting da mamma, pappa og minstemann brått ble revet bort og vi var mye borte. Ikke forstod de hva kreft var. Det eneste de forstod eller hvertfall ble fortalt var at mamma var syk og var på et stort sykehus og fikk medisin som skulle gjøre mamma frisk. Medisinen kom til å gjøre slik at mamma kom til å miste håret, det snakket vi fryktelig mye om.


29 januar er det 10 år siden alt startet.

Det startet ikke med kreften.

Det startet med fødselen til minstemann. 

Så gikk det bare noen få uker før kreften meldte sin ankomst på like brutalt måte som 2012 skulle bli. Det er 10 år som har sust forbi på så mange måter. Mange år som er helt borte for meg i svarte hull.

Livet i bobla.

Fatigue bobla.

Det har vært en stor sorg.

Det er en stor sorg.

Sårene gror aldri skikkelig.

Mye å bearbeide med hele minstemann sin spedbarnstid som ble borte fra meg og de herlige aldrene til de andre ungene også.

Jeg har mistet så utrolig mye og ikke enset oppveksten rundt meg.

Da alt handlet om å komme igjennom dagene for meg selv og som mamma.

Livet på en autopilot.

I livet etter kreftsykdommen.

Jeg kjenner i hele sjelen min hvilken måneder vi går inn i.

Det er rart det.

Det er lyset av januar, lyset av februar, den knallblå himmelen, den store solen og lukten av frosten i mars.

Jeg føler mye på denne tiden.

Det ligger og ulmer.

Jeg kjenner på sorg.

Takknemlighet og ensomhet.

I år kjenner jeg ekstra på alt og det er 

sikkert for det er 10 års dagen.

Jeg trodde jeg skulle være frisk nå, men det har jeg sluttet å vente på.

Jeg lever livet slik som det ble. 

For frisk finnes ikke lengre.

Kreften tok i fra meg det friske.

Jeg lever hver dag i intervaller.

Livet i intervaller.

Jeg har innfunnet meg med at dette livet ble som det ble og det ble betaling for at jeg skulle få leve livet.

Livet ble letterer da jeg begynte og godta den nye normalen.

Livet i ingenmannsland som så mange kreftoverlevere lever i.

Det var liksom denne 29 januar, fødselensdagen til minstemann at livet skulle endre seg for alltid.

Der det ble gjennomopplivning og spørsmål om dåp på nyfødtintensiven.

Vonde beskjeder.

Dette var traumatisk for oss.

Så ble det februar, legehelikopter, alvorlig RS virus på en baby med lav fødselvekt og trumatisk start.

Dette var også traumatisk for oss.

Det var februar og kreften meldte akutt sine første alvorlige symptomer.

Da babyen vår bare var noen uker gammel.

Det ble mars.

Mars som alltid bare har vært Håvard, mannen min sin bursdag.

Mars ble ikke det lengre.

Mars er ikke det lengre.

Mars er kreftmåneden.

Mars ble også traumatisk for oss.

Det ble mars og kreften hadde uvisst overtatt kroppen min.

Det ble 14 mars og de beste legene jobbet mot klokka.

Kampen om å overleve.

Restart av hjerte.

Det ble 15 mars da det gule ambulanseflyet stod klar på sola lufthavn.

Da frosten traff meg i ansiktet da jeg lå innpakket i dyna på båra da de frakten meg fra sykebilen og inn den bitte lilla luka på flyet.

Da blålys ut fra gardemoen i all hast suste forbi traffikken på motorveien i Oslo og den kraftige motoren rygget  inn på radiumhospitalet.

Der et traumeteam var klar i en etasje under dersom lungene mine kollapset og jeg måtte legges i kunstig koma.

Der senga stod klar på A3 rom 338 der de løftet meg omsorgsfult over i sengen på seine ettermiddagen der solen gikk ned denne klare mars dagen i hovedstaden.

Der vi flyttet inn på Radiumospitalet, det store kreftsykehuset, der alle kjemper om å overleve og der mange mister det kjæreste de har.

Her av alle steder skulle vi ha barseltiden,  som mannen min måtte ta over fra meg, for jeg skulle istedenfor starte kampen om livet.

At jeg var nybakt mamma eksisterte ikke i tankene mine.

Det akutte keisersnittet 29 januar var langt borte og glemt.

Babyen vår eksisterte ikke i hode mitt.

Savn til ungene hjemme eksisterte ikke.

Jeg var våken, men sov.

Som jeg så meg selv ovenfor i sengen der jeg lå.

Ingen eksisterte i livet mitt der og da.

Jeg var våken, men var ikke våken.

Vi 3 skulle denne mars starte kreftkampen sammen på rom 338.

På Hellvik hjemme på bygda var besteforeldrene som skulle ta over vår rolle for 3 små som heldigvis ikke visste hva kreft var. De var jo selv ødelagt av kreftnyheten som ble kastet brått over de, samtidig som de skulle skjerme ungene for gråten og det vonde.

Ikke visste de at mamma, pappa og den helt nye lillebroren skulle være enda mer borte og bare hjemme på besøk.

Hvordan skulle søsknene bli kjent med hverandre nå?

Nedtellingen som hadde foregått  i 8 mnd der vi daglig sang til lillebror i magen og kjente på sparkene helt til 28 januar da det begynte å stilne.

Det var bare for mannen min å bli kjent med både sykehuset, sykepleierne og turmulighetene i Oslo og ikke minst sykehusmaten.

For her skulle vi visst være en god stund.

I taket hang babyklærne til tørk i gamle rør, mens antibiotika og blod rant inn i årene mine.

I nesen hang «brilleslangen» som ga meg oksygen og hver dag ble det satt lavdose cellegift i lårene mine som en forberedelse til den ekte kampen.

Rottegiften, den gule posen med høydose som jeg noen uker etterpå skulle i gang med.

Noen humper på veien mot startstreken med blodpropp i halsen og 1 1/2 år med blodfortynnende inn i lårene. Det var ikke et ledig område til slutt å stikke i pga store blå knuter på lårene.


April, påskefølelsen som aldri ble den

samme følelsen.

Påsken har blitt radiumhospitalet følelsen.

Påskekrim, cellegift, fanta og pizza fra Dolly Dimple’s som mannen min hentet på Majorstua.

Der vi satt i hver vår seng med babyen sovende i vogna mellom oss.

Den tiden altså.

Det var ei lang tid i kampmodus og totall fysisk og psykisk utmattelse.

Oppkast og kvalme.

Dette var livet.

Men vet du,

jeg trekker det igrunnen litt tilbake.

Det jeg skrev var ikke heilt sant.

Det var faktisk ikke den ekte kampen.

Det var ikke den mest krevende kampen.

Uten tvil! Det var BEINTØFT.

Der og da trodde jeg at jeg skulle dø.

Jeg kunne dø.

Ikke bare av kreften, men av en infeksjon.

All kraft var brukt opp.

Cellegift på cellgift.

Ikke ei uke uten pause.

Det var terror.

Men alt i alt så jeg hadde helsepersonell rundt meg.

Jeg ble sett av alle for jeg var hårløs og hadde synlig kreft.

Jeg ble ivaretatt.

Jeg ble passet på og jeg fikk omsorg.

Blod, svette, tårer.

Psykisk og fysisk.

Cellegiften, blodpropp,blodfortynnende, Neulasta, reising,hårtap,borte fra ungene, infeksjoner, sykehusene, flyreiser.

Ville jeg overleve?

Så utrolig mye.

MEN det jeg sier at for meg begynte den ekte kampen 8 mnd senere da jeg skulle tilbake til livet.

En ekstremt psykisk og fysisk kamp 

da dørene ble lukket bak meg.

Da jeg ikke lengre ble ivarett på samme måte.

Da håret kom tilbake.

Da jeg fikk høre «du er jo frisk nå»

«Det gikk jo bra»

For det er jo det alle tenker.

«Det gikk jo bra»

«Hun klarer seg nå»

Da tryggheten fra sykehuset ble borte og jeg ble overlatt helt til meg selv.

Senskader.

Identidetskrise.

Et nytt menneske, livskrise, ødelagt, traumer i alle varianter, det nye livet,en ny normal,brutalt,vonde sår, misforstått av andre, ensomheten og i ingenmannsland med min kjære venn fatiguen.


Jeg leste er sted for noen år siden at når en får kreft og livet forandret oss, så mister vi den vi en gang var.

Da blir det som en sorg som når en har mistet noen som en er veldig glad i.

Det er den sorgen over å ha mistet seg selv og den som vi en gang var.

Sorgen forsvinner ikke og den føles sterkere i noen perioder.

Den ligger der sårbar, rett under overflaten og det er visse situasjoner, kommentarer, hendelser som sorgen blir trigget av.

Mister vi noen vi er glad i må vi lære oss å leve et liv uten den personen, det gjør fryktelig vondt og denne personen vil være med for alltid.

Slik er det på mange måter når en blir alvorlig kreftsyk og livet brått blir endret.

Det tar tid å finne ut av en ny normal med alle disse skadene og det vil være med deg for alltid.

En sorg over alt som er endret og over alt en har mistet. 

Den som en gang var er heilt borte.

En må finne en måte å leve med sorgen uansett hvor vondt det gjør.


Selv om jeg ble frisk av kreften har kreften vært en del av hverdagen til meg og mine siden mars 2012. Ungene våre kjenner ingen frisk mamma. 

Jeg ble kreftfri, men ikke frisk.

Kreften vil for alltid være en del av livet mitt og det er den som har formet meg til den jeg er i dag.

Innvendig inni meg er det så mange usynlige arr som vil prege meg for alltid.

10 år og enda så fryktelig nært.

Så nært at luktene fra sykehuset og smaken av cellegiften kan enda kjennes innimellom.

Denne 10 årsdagen skal markeres for meg.

Jeg er stolt over hvordan denne reisen har formet meg selv om jeg klart kjenner på en tristhet også innimellom.

Jeg er full av sår, sår som ingen kan se.

Kreften lærte meg og mannen min at livet skal leves nå.

Jeg må leve det på min måte i min sakte hverdag for og få livet til å fungere.

Jeg skal PRØVE å oppleve alt jeg drømmer om på denne livsreisen min.

Jeg skal reise på konserter, jeg elsker musikk og musikk gjør meg glad.

Jeg skal reise å kjenne at jeg lever.

Jeg reiser klart på fatiguen sine premisser slik den liker det aller best.

Litt sånt på pensjonist måten, men det er ok.

Jeg skal kjenne sola varme ansiktet mitt, men jeg skal også kjenne regnet som pisker meg i ansiktet.

Den andre siden var så nær og det skremmer meg stadig.

Ikke bare jeg fikk en lærdom av sykdommen, men også mannen min fikk det.

Livet er mer enn å jobbe 100 % dagtid og 50 % på kveldstid.

Ingen takker deg på dødsleie over hvor mye du jobbet.

LIVET ER LIVET.

Livet er opplevelser, samvær, opplevelser og barbeint i gresset.

Jeg skal skal aldri se tilbake og angre på noe jeg ikke har gjort siden livet holdt på å bli tatt ifra meg da jeg var 28 år.

Jeg lærte på den harde måten om hva som betyr noe her i livet og har måtte lære meg å se livet fra en annen vinkel.

Den vinkelen er ganske fin.

Det lærte jeg meg da jeg fikk denne bonus sjangsen som jeg er fryktelig takknemlig for.

Livet er i dag.

Livet er på regnværsdager med svarte skyer i forsterstilling.

Livet er på skyfrie dager der sola skinner.

Livet






Miriam HellvikKommentar