Ryggsekk

Livet mitt etter diagnosen er som å leve med en ryggsekk jeg ikke kan sette fra meg. Den har blitt en del av meg.

Dagen jeg fikk kreftdiagnosen min, ble den født slik universet ble født. Med et kraftig smell og ut av ingenting. Inn i denne sekken ble det stappet alt det som bekymra meg. All Angst, all sorg, alle de negative tankene som veiet meg ned.

Den var ikke altfor tung i begynnelsen, for jeg var ikke i en sinnstilstand som tillot at jeg virkelig kunne forstå hva en alvorlig kreftdiagnose kom til å bety for mitt liv. Og livet til familien min. Og livet til vennene mine. Og livet til alle rundt meg som brydde og bryr seg og som følger med.
Men så kom det en dag, noen måneder etter at jeg var blitt diagnostisert, der det plutselig føltes som om hele Jotunheimen kom dundrende ned over hodet på meg og la seg som et gigantisk vekt rett inn i ryggsekken min. Selveste ryggsekken jeg ikke kunne ta av meg.

Det ble utløst, tror jeg, av et blikk en god venn ga meg. Det blikket var tilslørt av to ting. Medlidenhet...for min venn visste at jeg hadde blitt alvorlig syk. Og lettelse. Min venn var glad og takknemlig for at det ikke var han som hadde fått denne diagnosen.
Jeg ble plutselig klar over at jeg sannsynligvis kom til å dø på grunn av denne sykdommen.
Jeg var selvsagt klar over at jeg kom til å dø på et eller annet tidspunkt fordi, vel, sånn går livet. Men jeg trodde kanskje ikke at det virkelig kom til å skje meg. I en muligens nær framtid.
Denne nyfunne bevisstheten var en tung vekt som ble droppet inn i sekken. Tvang meg ned på knærne mine.
Det var på det tidspunktet jeg begynte stråling og behandling med cellegift.
Onkologen min mente at cellegiften så ut til å ta god effekt og sett at jeg ikke følte på noe kvalme så ble jeg mer positiv. Håpefull. Vekten begynte å føles lettere.
Jeg hadde håp. Jeg var klar for å slåss mot kreften.
Så ble jeg litt for ivrig.
Jeg gjorde noe dumt.
Sett at alt gikk bra så sluttet jeg å ta mine kvalmedempende medisiner for...hvem trenger vel slike?
Mindre enn en halv time etter cellegiften begynte jeg å kaste opp. Det var som en scene fra Eksorsisten.
Prosjektiloppkasting mens jeg krøp på stuegulvet på alle fire som en hund.
Å bli så grusomt minnet på hvor sårbar jeg faktisk var, tilføyde en ny bevissthet til mitt liv. Et nytt vekt ble tilføyd sekken min.
Nå har det å reise gjennom livet med ryggsekken min blitt litt av en rutine, for jeg har fått tildelt luksuspakken med både tid og bevisstgjøring. Tid nok til å tilpasse meg. 

Bevisst på, at jeg altids kommer til å bære denne ryggsekken med meg og at jeg derfor ikke har noe valg. Jeg er nødt til å jobbe med innholdet dens. Tilpasning og videreutvikling. Å leve, å elske. Å akseptere livets opp og nedturer og være bevisst på all det vakre og vidunderlige som er i denne verden jeg trasker rundt i. Det er så mye mer givende å ha fokus på det gode. Det skjønne. Det vakre.
Så mye enklere å gjøre det når vi har gjort oss ferdig med all det skumle. Det mørke. Det som skremmer vettet av oss. 

Det som veier oss ned.
Jeg tror at en hver eneste en av oss bærer på en ryggsekk. Kreft eller ikke. Akkurat slik som jeg gjør.
Tingen er da...at jeg er klar over at jeg har min og hva som er oppi. Det gjør livet mitt etter diagnosen enklere å håndtere. Det er det kanskje ikke alle som kan si.

J. Hänicke Desember 2022