Den allvitende

Helt siden jeg ble diagnostisert med det som den dag i dag er en uhelbredelig kreftsykdom, så har jeg gjort en innsats for å få andre menn med kreft til å snakke mer åpent om følelsene deres rundt deres egen sykdom.

Jeg pusher, jeg maser, jeg motiverer menn til å sette ord på deres følelser. Jeg gjør det fordi jeg er ærlig overbevist om at det er svært viktig å gjøre det. Anerkjenn at det er frykt og usikkerhet i livet med kreft. Snakk om det med en du stoler på. Vær ærlig. Konfronter utfordringene slik at du kan legge disse bak deg. Tilpass deg forandringene diagnosen har lagt på deg og lev det beste livet du kan leve med de midlene du har.

Jeg er likeperson i Hjernesvulstforeningen og har overlevd med diagnosen min i mer enn åtte år. Da sier det seg nesten selv at jeg har vært i kontakt med svært mange pasienter og pårørende de siste årene. Både Glioblastoma og andre typer kreft.

Og hva skal jeg si? Det er litt...pussig.

Samtaler med kvinnelige pasienter inkluderer mange spørsmål som krever en del konsentrasjon og refleksjon fra min side. Hva er det jeg gjør? Hvordan gjør jeg det? Hvorfor på akkurat den eller den måten? Disse samtalene kan lett ta en time og jeg pleier å være utslitt etterpå, men jeg kan ærlig si at jeg lærer noe nytt om meg selv og livet med kreft i enhver samtale.

Mannfolk pleier å være...annerledes. Først og fremst så er det få som når ut.
Og de har gjerne ikke så mange spørsmål, det er mer et ønske om å fortelle. Nærmest, lære fra seg. Dem tar ikke kontakt for å få råd, mange menn ser ut til å ønske en rask bekreftelse på at de gjør alt rett.

Fra begynnelsen av så får jeg høre den inspirerende historien om transformasjonen pasienten har gjennomgått. Innen få uker etter diagnosen, vil det si.  I det øyeblikket der vi snakker med hverandre så har pasienten det helt fint med diagnosen sin. Alvorlig kreftsykdom og fare for at det ikke kom til å gå bra. Bare blåbær dette.
Ikke kos og hygge, selvsagt, men sånn er nå livet.

Det eneste han kanskje lurer på, er hva en kan gjøre for å få kommet tilbake til jobben raskere? Få kontroll på ting. Bekymret? Det er han neppe. Redd? Ingenting å være redd for. Livet er livet.
Ta det som det kommer. Gjør en hver dag til den beste den kan være.
Og det er jo ikke feil det. Livet er livet. Men det jeg stadig vekk forundrer meg over er hvordan en kan komme til en slik bevissthet innen få uker etter diagnosen? Hvorfor i det hele tatt tar kontakt?

Den dagen vi blir diagnostisert er det sjokk. Så benektelse, sorg, bearbeide, aksept. Sånn pleier det å gå. Menn flest ser ut til å gå fra sjokk til aksept i løpet av et øyeblikk.
Det plager meg. Virkelig. Hver fase vi går gjennom og bearbeider er viktig.
Slikt at vi oppnår sann bevissthet basert på hele den reisen vi har vært på siden kreften har kommet inn i livet vårt.

Jeg tror mange menn og noen kvinner jukser. Dropper noen steg for å unngå den emosjonelle delen av prosessen og å oppnå selvbevissthet umiddelbart. Den "rette veien til å håndtere livet med kreft" er kun et google søk unna. Floskler, pene ord og alt. Tingen er at, om du dropper viktige steg, hopper over den emosjonelle delen, så er ditt fundament ustø. Lite tryggt og utsatt.
Selvbevisstheten som er oppnådd? Hul. Tomt. Vinglete.
Resultatet?
Tenk på et sandslott. Mesterlig bygget på den vakreste stranden. Ved solnedgang.
Bygget ved lav vann.
Og floden er på veien inn.