Det nærmer seg bursdagen

Det nærmer seg bursdagen, jeg kjenner det i hele meg. Om 9 dager skulle han fylt 42. Hver eneste dag tenker jeg på han og det faktum at han ikke er her lenger.

Så absolutt, ufravikelig og absurd. Og ufattelig trist. Å miste livet når man er 41 er så veldig midt i. Midt i livet, midt i barnas oppvekst, midt i alt dette som skjer og skal skje. Og selv om jeg har visst i over fem år at jeg en dag ville bli alene, så skjedde det likevel så veldig plutselig.
Vi var to, vi var fem, nå er jeg en, vi er fire, alltid en for lite.

Jeg står opp hver morgen og lager kaffe, vekker trøtte barn og ser ut i hagen. Tenker på alle gangene jeg fikk kaffe på sengen. Og beskjed om at frokosten snart var klar.
Jeg setter meg i sofaen der både pus og hunden Emma kommer for å legge seg i fanget mitt, det er noe de har startet med denne høsten begge to.

Det er så mye jeg kunne skrevet om. Dagen da vi fikk vite at Espen var veldig syk. Vakuumet etterpå i tiden frem til vi fikk vite at det var verre enn vi kunne forestille oss.
Livet som endret seg på sekundet.
Livet som likevel ble lyst. All spenning, all bekymring, all glede, sorg og kjærlighet.

Og da vi forsto at det nærmet seg slutten.
I hodet har jeg et slags indre kaos av siste års livserfaringer. Men jeg prøver å porsjonere ut, åpne opp for litt og litt av gangen. Og sånn vil jeg også få det ned på papiret her. Litt og litt.

Fra første dag i sykdomsforløpet fokuserte vi begge på det som var bra. Lette etter noe vi var glade for, og det fant vi alltid! Med unntak av sykdommen var vi egentlig takknemlige for alt. Og dette fortsatte vi med å snakke om hele veien ut. I tillegg stilte vi oss selv spørsmålet; hva kan vi

gjøre noe med og hva må vi akseptere. Med denne sorteringen -og fokuseringen på det som betød noe for oss fikk selv de mørkeste dagene litt lys, om enn bare en stråle eller to.

Men dette var enklere da vi var to, da han fortsatt var her. Men jeg prøver likevel å ha det med meg, som en slags rettesnor for livet videre.