Lukker øynene og smiler!

Da var dagen her 21 desember, bursdag nr 3.. 
En slags bursdag, et slags jubileum, 3 dager før julaften. 
Denne dagen, en egen følelse blandet sammen med julen.

Alle disse merkedagene som kommer med hver sin følelse. For alltid. Hver fredag mellom kl 12 og kl 14 ventet vi på melding fra lab.legen. De første 5 mnd 1 gang i uken. Fikk ikke puste ut før neste blodprøve skulle tas. Opp på lokalsykehuset. Jeg, mannen min og babyen vår i bilstolen. Etterhvert ble det blodprøver 1 gang i mnd i 3 år med påfølgende blodprøver hver 6 mnd frem til 5 år etter kreften.
Vi var på privatmelding med lab.legen på Radiumhospitalet. Litt sånt VIP pasient hos han. Jeg vil aldri kunne forklare hvor redd, uvell, kvalm, nedtrukket psykisk og fysisk vi var hver gang vi ventet på disse svarene.
Det var er sort hull.
Det var liksom svaret på kreft, døden eller livet. Hver uke, så hver mnd så jeg døden i øynene tross at jeg var ferdig behandlet.
Innimellom kommer alt dette tilbake.
Traumer.
Ingen rundt meg vil noen gang kunne forstå.
Det var krampegråt hver gang vi fikk positive svar. Det var krampegråt hver gang da vi ventet på svaret i fosterstilling. Vi visste livet kunne snu med et knips om fingrene og den følelsen lever jeg med enda. Det knipset, så kan hele livet være forandret. Jeg avsluttet kreftbehandligen 5 september og 3 mnd etterpå 21 desember fikk vi den endelige beskjeden at kreften var borte.
Vi hadde holdt pusten.
Vi måtte vente å se fra september til desember. Kroppen var fucka opp av cellegiften som seilte sin egen sjø. Kroppen altså.

 21 desember kl 13.36 er det magiske øyeblikket. Selv om det var blodprøver i årene fremover, men frem til da var det uvisst om de hadde fått bort kreften. Vi måtte vente å se.

 Kunne vi få en bedre julegave en dette?
ALDRI!  Kreften som vi i 3 mnd ikke var sikkert på var borte, var borte.

 Denne lappen jeg deler fikk jeg av lab.legen da vi var på besøk hos han på Radium noen år etterpå. Svaret på livet. Han kom «springende» stolt ut til meg med denne og jeg knakk sammen i total gråt. Kroppen ristet innvendig som om alt kom i retur. Jeg måtte ta en beroligende for å roe meg ned for jeg gråt og skalv ukontrolert.

 Livet altså.
Livet med kreft.
#etterpålivetLivet etter kreft.

 Jeg gikk fra målinger med kreft som var så høye at de kunne nesten ikke måles, 
langt over millionen og jeg lå bokstaveligtalt for døden. Fra sinnsykt mye kreft i kroppen til  -1 som betyr ingen kreft. Jeg er ikke sammelignbar for ingen overlever igrunnen så mye kreft sa kreftlegen min til oss. Hvorfor overlevde jeg? Jeg undrer meg. Det har jeg spurt meg selv mye den siste tiden. Så sinnsyk mye kreft. Så sinnsykt syk, men så skulle jeg overleve? Hvorfor? Hva var meningen? Når så mange rundt meg har måtte reise. Meningen får jeg aldri vite. Men det var min billett til denne reisen som kalles livet og jeg er ganske sikker på at den reisen allerede var bestemt da jeg ble født. Nå ble jeg litt dyp her. Men det er mine tanker.

 Dere vet julen, reflektering og ettertanke.
Å leve over denne grusomme kreften var ikke gratis. Det var en krig som førte til senskader, både psykisk og fysisk. Men jeg lever. Og størst av alt denne førjulsdagen da vi føler litt ekstra mye av alt så er vi utrolig takknemlige.

 Livet

 God jul alle dere gode overlevere, dere som kjemper og dere som er pårørende. 

Ønsker dere gode juledager på deres måte ❤️

 Juleklem fra Miriam