Lyden av stillhet

For det meste så har jeg vært alene i løpet av de siste åtte årene. Det har satt sine spor.

Iblant kan det gå flere dager uten at jeg sier noe høyt, annet enn at jeg sier et ord eller to til hunden min. Eller til den som sitter i kassen på butikken. "Hei. Står til? Nei takk, trenger ikke pose..." Det er ikke det at jeg har glemt hvordan å prate skikkelig, men jeg overasker meg selv iblant når jeg hører stemmen min. Selve lyden.

Jeg prøver å huske hvordan stemmen min pleide å være. Den er annerledes nå. Jeg mener å høre en forskjell. Jeg snakker lavere nå enn det jeg gjorde for noen år siden. Det gjør ikke noe. Men jeg sitter og lurer. Kommer jeg til å glemme hvordan å snakke en dag? Hadde det vært et problem?

Jeg pleide å elske å høre meg selv snakke. Om det var viktig eller ikke var uten betydning. Det var bare ord... Nå skjer det iblant at jeg er med noen venner og bekjente og en livlig diskusjon er igang. Jeg kunne bidratt med en kommentar, men lar være. Føles ikke riktig å bruke energi på det. Bedre å være stille. Høre etter. Føler min vei inn i samtalen heller enn å være en aktiv deltaker.

Jeg går praktisk talt aldri på kino. For mye lyd. Ingen konserter på åtte år. Jeg elsker konserter... Knapt vært på noen fest heller. Hverken bursdag eller annet på åtte år.

Jeg har praktisk talt ikke vært intim i den tiden heller, og en skulle tro at det var et problem, men... nei. Kanskje det første året. Det andre. Deretter så bare forsvant det. Behovet for intimitet forsvant. Sex pleide å være så viktig. Nå er det ytterst sjelden at jeg tenker på det. Er det en vanlig effekt av å være alene så lenge eller skyldes det kreft, stråling, cellegift...? Vet ikke. Bryr meg ikke. Det var så viktig. Det er det ikke nå lenger. Har ikke vært det på mange år.

Jeg pleide å ha tro på sann kjærlighet. Skikkelig romantiker. Har for såvidt fortsatt troen fordi jeg ser sann kjærlighet rundt omkring meg. Men jeg mistet troen på sann kjærlighet for meg. Facebook-kjærlighet, ja. Men det er noe helt annet. Emoji's og virtuelle klemmer. Det er ikke ekte. Ingen berøring, ingen lukt, ingen kontakt av hud mot hud. Følelsen av å være fullstendig tilfreds i en annen persons nærvær. Det var et problem i begynnelsen. Nå er det bare vekke.

For det meste så har jeg vært alene i løpet av de siste åtte årene. Jeg er tilfreds med åssen det har blitt. Livet er fredfullt. Zen. Livet er harmoni. Livet er rolig og i balanse. Livet er det som skjer nå.

Å leve et liv, diagnostisert med en dødelig kreftsykdom er en tøff kamp. Jeg har blitt rimelig flink til å ta denne kampen. Jeg går i bakken. Jeg reiser meg. Fatigue, nevropati, angst, tinnitus... det får nå bare være som det er. Jeg står opp, går videre. Ikke fordi jeg er så sterk, men fordi jeg mangler alternativer. 

Det er dét en ni år kamp gjør med deg.