RESTITUSJONSDAG og litt til…. Som ble til mye til….

Det står i kalenderen min denne mandagen: RESTITUSJONSDAG ❤️ ÅPEN TID.

Jeg har skrevet det i kalenderen min. Jeg holder på å øve meg på å planlegge. Planlegge tida mi. Planlegge månedene mine. Planlegge ukene mine. Planlegge dagene mine. Jeg holder på å øve meg på å skape struktur. Jeg har skjønt at det er lurt! Jeg kan jo det – egentlig. Struktur og planlegging er en STOR del av hverdagen som lærer, og med 16 år i den bransjen er jo det noe av ekspertisen man utvikler.

Da jeg gjorde helomvending i livet mitt i 2014 og «sa opp» samboeren min, huset vårt og lærerjobben min, for endelig å kunne leve fullt og helt fra hjertet, gikk jeg til den andre motpolen av struktur og planlegging: her og nå, i flyt. Flyt, flyt, flyt. Veldig få ytre rammer. En helt annen tilnærming til planlegging. Leve fra innsiden og ut. Livslyst. Hva vil hjertet mitt? Hvor vil hjertet mitt? Hva lengter sjela mi etter?

«Hva skal du gjøre nå da?» spurte kollegaene mine på den siste skolen jeg jobba. «Det vet jeg ikke, men jeg har fullt tillit til at livet leder vei,» svarte jeg. Jeg var klar for å leve etter hjertet mitt, åpen for livet og dets eventyrreise. Denne åpningen i meg gjorde at jeg sommeren 2014 «helt tilfeldig» kjøpte en billett til biodanza kongress i Portugal av ei venninne som ikke skulle dit allikevel. Denne åpningen i meg gjorde at da jeg møtte verdens vakreste mann «helt tilfeldig» blant nesten tusen mennesker i en vivencia (biodanzasesjon) kunne jeg kjenne fyrverkeri og vulkanutbrudd og halleluja og en følelse av at «jeg visste at dette fantes». Vi møttes «helt tilfeldig» på dansegulvet igjen avslutningskvelden og danset sammen hele festen, men utvekslet bare noen få ord. Og denne åpningen i meg gjorde at da han etter at festen var over spurte meg «What are you doing now?» svarte jeg: «I want to be with you!»

Helt kort fortalt tok livet en helt ny vending ❤️ Etter et år med bohemliv, reising, flere møter med denne vakre portugiseren både her og der, valgte jeg Portugal.

Jeg fortsatte livet i flyt. Flyt, flyt, flyt. Så vidunderlig frigjørende deilig og så inderlig nødvendig for meg. Å flyte med livet, å flyte i livet. Å virkelig leve innenifra og ut.

Før jeg fikk brystkreft sommeren 2020 hadde jeg allerede begynt å kjenne på et sterkt behov for balanse. Behov for en slags likevekt. Behov for noe midt imellom disse ytterpunktene med struktur/planlegging på den ene polen og fri flyt på den andre. Det er så mye mellom her. Jeg ønsket meg struktur og planlegging for å kunne flyte innenfor noen rammer.

Jeg tenkte ofte på de kloke ordene som Chameli fra Awakening Women sa da jeg var på Women’s Temple retreat i Hellas: «To create a strucute, a frame, as riverbanks and then to float within them». Jeg lengtet sånn etter dette. Ja – sånn, akkurat sånn.

Da jeg fikk kreft måtte jeg gi slipp. Da var det øyeblikket som rådet fullt og helt og jeg fikk god bruk for kapasiteten min til å flyte. I lang tid fikk flyten mye plass igjen. Jeg hadde ikke kapasitet til noe annet. Å planlegge gikk ikke an. Jeg klarte ikke å tenke på tiden framover; neste år, neste måned, neste uke, knapt nok neste dag, noen ganger knapt nok neste time, neste stund. Jeg hadde mer enn nok med å forhold meg til nået.

I dag er jeg frisk og har med meg alle gavene fra da jeg hadde kreft og alt jeg lærte av det. Det har vært en reise i å bli kjent med meg selv på nytt igjen. Underveis i behandlingsforløpet og også nå i etterkant. Identitet. Hvem er jeg nå? Mye er det samme. Jeg vil alltid være den samme OG samtidig helt annerledes. Sånn er det jo med identiteten vår, noe vil alltid være oss, kjernen i oss, og noe er nytt, hele tiden, siden vi stadig er i endring.

Kapasiteten min øker saaakte og jeg er takknemlig for hver en dag. Og med denne utviklingen av økt kapasitet har også behovet for planlegging, rammer og struktur igjen kommet til overflaten. Behov ja, og samtidig utfordrende. Hvordan skal jeg få til dette? Uten en jobb som kan hjelpe meg..

Jeg søkte plass på mentorskapsprogrammet til Kreftkompasset med oppstart i april 2023, samtidig som jeg skulle inn i nav-tiltak ARR – arbeidsretta rehabilitering. Både begrunnelsen min i søknaden til mentorskapsprogrammet og i målene mine i ARR, var knytta opp imot dette behovet for å skape rammer og struktur. Jeg hadde forstått at det var utfordrende for meg å finne ut av dette på egenhånd. Jeg trengte hjelp og støtte – og bad om det. Og fikk det! Er ikke det fantastisk? Først og fremst å kunne klare å be om hjelp og støtte, også i tillegg være så heldig å få det!

Livslærdom: Det er jeg som kjenner meg selv best og bare jeg som innerst inne kan vite hva jeg trenger. OG jeg har «lov til» å strekke ut en hånd og spørre om hjelp og støtte når jeg trenger det.

Det dukker opp et vakkert eksempel på dette nå mens jeg skriver. Jeg reiste til Norge da jeg fikk kreft. Det var vinter og kaldt da jeg holdt på å miste håret. Alle luene og skjerfene mine var derimot i Portugal. Jeg fikk en ide og sendte en melding til vennene mine og spurte om hjelp, sammen med et annet ønske. Jeg fant denne meldingen og kopierer den inn her:
Kjæreste venner 💗
I dag er det allerede 3. desember…..
Jeg strekker ut en hånd.... og spør.... selv om det egentlig er alt for seint å spørre...
Jeg snakket med min kjære XXX om julekalender her om dagen.... Jeg elsker julekalender... også kom hun med følgende ide - Tenk så fint det hadde vært for deg å kunne åpne en liten kalendergave hver dag med en liten hilsen fra de som står deg nærmest... Jeg lot denne ideen synke inn og kjente at jeg likte den…. Så i all ydmykhet lurer jeg på om du kanskje kunne tenke deg å være med på dette...?
Hvis du har lyst, tid, rom, anledning kan du levere kalendergaven hos XXX på Stovner innen 6. desember, da plukker XXX dem opp hos henne og tar dem med til meg .
Også en ting til….
«Plutselig» er tida kommet da det er på tide å ta farvel med håret mitt... det er sterkt, veldig sterkt! Jeg har klippet håret helt kort. Hodet blir nakent, jeg blir naken... Hodet vil etterhvert bli bart...og kaldt, dette er rett før nå...
Nakken blir også naken, nakken blir også kald.
Så jeg lurer.... kanskje du har et skjerf liggende som du ikke bruker... som kanskje kan varme min hals og/eller mitt hode....?
Hvis det er sånn, kan XXX også ta med det.
Takk for at du finnes.
Ønsker deg en varm og nydelig adventstid.
Inderlig varm klem fra meg 💗

Og for en respons! Det var pandemi, men ei venninne skulle komme på «utendørs-besøk» og hadde med seg oppsamlede gaver fra de i nærheten, samt at det strømmet på med pakker i posten. Så mange vakre kalendergaver, så mange varmende luer og skjerf, for ikke å snakke om alle de varmende kortene. Noen hadde strikket luer, andre sendte meg de vakreste skjerf-skatter som de selv var så glad i. For en gave å kunne hylle meg inn, ikke bare i vakre og varme skjerf og luer, men i tillegg hadde de en historie. Hver gang jeg hadde på meg de ulike skjerfene følte jeg også at jeg ble omfavnet av vennene mine som hadde gitt noe av seg selv. Så mye omsorg, varme og kjærlighet ❤️

Og hver dag i desember åpnet jeg de mest vidunderlige kalendergaver. JA, så mye omsorg, varme og kjærlighet ❤️ Tilbake til ARR og mentorskapsprogrammet. Først ARR. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg møtte opp på Avonova og ARR. Jeg visste bare at tiltaket het arbeidsretta rehabilitering, derav forkortelsen ARR, at det skulle vare i seks uker, med mulighet for forlengelse til tolv uker, og at det var hele mennesket som var i fokus. Så da jeg fikk presentert en timeplan med «oppmøteplikt» hver dag og minimum 15 timer per uke fikk jeg litt sånn hetta! Dette er jo altfor mye! Dette kommer jo ikke til å gå! Helt til jeg forstod at den individuelle tilpasningen var det viktigste. Takk!

Jeg brukte litt tid på å finne ut av dette nye livet med så mye struktur. En dag- og uketimeplan å forholde seg til. Oi, oi, oi, oi. Og jeg som hadde store tanker om å utrette så mye «annet» disse seks ukene… Jeg skulle jo holde kvinnetempler, få i gang taktil stimulerings behandlingen igjen og var t.o.m. og så på lokaler for å kunne ha en sesong med biodanza i nærmiljøet hjemme. Det var bare å glemme alt dette. Jeg ville ha fokus på ARR og opplegget der, som jo virket som å være et strålende opplegg.

Livsvisdom: En ting om gangen! Dette var et mantra jeg levde sterkt etter da jeg hadde kreft og som har vært med meg videre. Selv om det er mange ting etter hverandre, selv om det er mange ting «tilsynelatende» på samme tid – ha fokus på nået, øyeblikket og være med denne ene tingen om gangen.

Jeg ga slipp på alle tanker om alt annet og valgte å fokusere på ARR. Det var jo tross alt dette jeg hadde bedt om – rammer og struktur. Det kjentes bare litt i overkant mye ut! Tematimer, veiledningstimer, kostholdsveiledning, karriereveiledning, samt trening og egenrefleksjon rundt ulike temaer fikk fokus. Det hele gikk seg til og det viste seg etter hvert å være et veldig godt valg.

Jeg skulle sette av tid til å planlegge tida mi, ukene mine, dagene mine. Jeg hadde noen ytre rammer å forholde meg til, tider satt av andre. Fra flyt til struktur. Flyt innenfor strukturen.

Det gjorde så godt. Å planlegge. Å skape struktur. Å ha rammer. Og å flyte innenfor denne strukturen, disse rammene. Jeg vet jo det. Jeg kan jo dette fra før. Allikevel. Så godt.

Det å planlegge tida mi fikk jeg som en av mine viktigste oppgaver i starten mens jeg var der. Og å evaluere underveis og i etterkant. Og å endre hvis nødvendig.

Livsvisdom: Det er bare en plan. Den er ikke hugget i stein. Den kan endres.

I begynnelsen på ARR kjente jeg på motstanden mot å planlegge og å sette meg mål. Jeg ble nysgjerrig på denne motstanden og da jeg lyttet dypere kom jeg i kontakt med frykten jeg hadde for å planlegge og å sette meg mål. Jeg lot den få plass og fant ut at det handlet om at hvis jeg planla eller satt meg konkrete mål ville det jo være en mulighet for å mislykkes. En mulighet for å ikke klare å følge planen eller å oppnå målene. Og følelsen av å mislykkes er et stadig tilbakevendende tema hos meg. Jeg var takknemlig for at jeg kunne få tak i dette i denne sammenhengen, og så hele dette såret litt mer.

Livsvisdom: Å gi plass til det som ER, til det jeg føler. Da skjer det magi. Da kan ting endres. Dette er en av de viktigste livsvisdommene jeg lever etter – hver dag.

Gjennom ukene mine på ARR, som ble til ti istedenfor seks, fikk jeg erfare at det å planlegge faktisk er godt for meg. Det frigjør energi. Det å skape struktur og rammer, og å tillate flyten innafor der. Det å være i kontakt med behovene mine, det å stadig tillate meg å endre på planene og å fremdeles leve innenifra og ut. Gjennom alt dette kunne jeg kjenne en økt kapasitet. Selvfølgelig også i forbindelse med trening, kosthold, ulik veiledning og flotte menneskemøter.

DET TAR JAMMEN TID Å SKRIVE!!!! OG DET ER JAMMEN GØY DETTE!!! STOPPER FOR NÅ.. Middagslagingstid, i morra blir det mer 😊 BRAVO FRID ❤️

Alt dette for å fortelle mer om restitusjonsdagen. Den er så essensiell. Å planlegge inn restitusjon, noen ganger en hel dag, eller kanskje flere dager – avhengig av hva som skjer i livet. Andre ganger bare en halv dag, eller deler av dagen. Kalle det åpen tid. Her er det rom for å hvile, restituere, puste, være, regenerere, fylle på – i flyt, bare flyt. Ingenting annet i agendaen. Planlegge inn hvile før, under og etter diverse aktiviteter. Ved å planlegge skaper det mer rom.

Planlegge mat…. Nå trenger jeg mat! Skrivepause!

Restitusjonsdagen på mandag, det var det denne teksten egentlig skulle handle om… men så lar jeg flyten lede vei og havner andre steder ❤️ Jeg velger å tillate at dette skjer – det er jo noe av hensikten med å skrive for meg.

Nå må jeg spise. Nå!

Med svingende kapasitet bringer det jo inn noe ekstra i forhold til planlegging, for jeg vet jo aldri helt om det går… Derfor er det med åpenhet i forhold til endring på planen så viktig. Og oppi alt sammen, masse egenkjærlighet – alltid. Alt er greit Frid ❤️ Væren i øyeblikket, romme, gi plass. Forsoning, aksept. Sånn gikk det denne gangen. Sånn ble det nå. Være med det som er, og ikke sånn jeg skulle ønske at det var…..

Det med mat og kosthold er jo et helt eget univers, det får vente til en eventuell annen gang. Bare litt om det da… Det var godt med mat i alle fall og selvfølgelig veldig nødvendig. Det å virkelig ikke gå tom er viktigere nå enn noen gang. Jeg har alltid vært sånn at jeg har trengt mat regelmessig, klinumulig å hoppe over et måltid for meg. Men nå – nå er det som sagt viktigere enn noen gang å ikke gå tom. Jeg har alltid med nøtter, frukt, vann etc. Dette handler jo også om planlegging. Og jeg vet at jeg enda har noe å gå på her. Både når det gjelder planlegging av mat og generelt det med kosthold – hva jeg spiser, når, hvordan, hvor ofte, hvor osv. Det er supert å ha fokus på godt kosthold. Men det er jo en jungel av kostholdsråd, så det det aller beste jeg kan gjøre for meg selv, er å være i kontakt med hva som er best for meg. Også gjelder det i tillegg å ikke være for streng – det funker dårlig for meg.

Livsvisdom: Ha alltid med krisemat.

Jeg plukker opp tråden fra før lunsj igjen – restitusjonsdagen på mandag. Da jeg fikk i oppgave på ARR å tenke over hvor mye jeg tror jeg kunne være i stand til å jobbe satt jeg meg ned med en åpen ukeplan og kjente etter. Kanskje en halv mandag, en halv tirsdag, en halv torsdag og en halv fredag med en åpen dag midt i, på onsdag - restitusjonsdag.

Så er jo også spørsmålet: Hvordan definerer jeg jobb - nå? Hva innebærer det å jobbe for meg - nå? Det at jeg ligger i senga en kveld etter at jeg har lagt meg, eller en morgen etter at jeg har våknet, eller en natt jeg ikke får sove og «planlegger» torsdagens online kvinnetempel i hodet mitt – det er jo jobb, men det kan ikke føres opp på ukeplanen akkurat. Anyway – jeg så det for meg sånn med rom for justeringer i forbindelse med helgeworkshop etc. Åpen onsdag, ut i naturen, hviledag, restitusjonsdag.

«Så kan jeg jo ta med meg PC ‘en på disse onsdagene og jobbe litt hvis jeg har kapasitet til det,» sa jeg til veilederen min på ARR da vi hadde vår avsluttende samtale. «Eller kanskje du bare skal ha en dag med bare åpen tid, helt uten PC og jobb?» skyter veilederen min inn. Ja – kanskje det ja. Kanskje det er lurt.

Jeg avslutter tiltaket på ARR og reiser fra Norge og dager og uker med struktur og rammer, tid som har vært planlagt. Jeg reiser til Portugal og en helt åpen ukes- og månedsplan. Det kjennes litt sånn «Shit! Now what???» ut. Skrekkblanda fryd. Fra «Så vidunderlig!» til «Oi, hvordan skal dette gå?» Jeg har fått nye erfaringer på hvor godt det gjør meg med rammer, struktur og planlegging OG rom for flyt innenfor rammene ❤️ Det ønske jeg har hatt så lenge om å finne en balanse mellom dette, det nærmer seg noe. Det kjennes ut som om denne foreningen mellom yin og yang tar form. Jeg trenger å finne en ny form enn det jeg kjente til tidligere i livet. En form som passer meg bedre nå, dette holder på å skje. Flyten har en annen smak nå. En dypere forankring i meg.

Tilbake i Portugal bruker jeg noen dager på å lande hjemme igjen. Det er soooo gooood in all ways to be back home. Kjæresten min har en uke ferie og vi bare nyter tida sammen i flyt. Ingen struktur. Ingen ytre rammer fra noen andre. Kjæresten min begynner på jobb igjen og jeg må skape strukturen jeg ønsker og trenger selv. Planlegge selv. Ingen ARR timeplan å forholde seg til.

Siste helga i ferien er det biodanzaworkshop og dagen etter har jeg skrevet «Restitusjonsdag» i kalenderen min. En kalender som for øvrig heter «Feel Good 2023» og er skrevet med gullskrift. ❤️ Og denne dagen restituerer jeg, hviler, integrerer fra helga og fra ferien. Det er godt. Det er nødvendig. Tid alene, tid til bare meg, tid med bare meg. Tid i flyt. Tid for pust. Tid for stillhet. Min tid. Frid-tid ❤️

Dagen etter har jeg planlagt at jeg skal på «jobb» på biblioteket. Det må vente, for jeg reiser på besøk til Lotta fra Kreftkompasset som har en leilighet sør i Portugal. Fint at planer ikke er hugget i stein! Jeg kjente at besøket kom til å være viktig. Og det ble det. Helt perfekt på alle mulige måter. Som om det var «bestilt» inn til akkurat da. En stor ny dør åpnet seg. Gamle prosjekter som har ligget i dvale fikk ny oppvåkning. Derfor sitter jeg nå her og skriver et nytt blogginnlegg for Kreftkompasset 😊 Mitt andre. Det første var i september 2022. Og jeg som likte det så godt og skulle skrive regelmessig…. Sånn blei det ikke.

Livsvisdom: Sjekk ut! Hvis noe gnager meg, eller jeg tenker på noe og ikke tar tak… Sjekk det ut.

«Man kan alltids spørre,» sa min tidligere samboer så klokt. Det at ting blir liggende tar så mye energi, bevisst og ubevisst. Det har jeg jo ikke råd til nå, å sløse bort energien min på sånt. Energien er dyrebar. Så jeg sjekket ut med Lotta. Noe hadde gnagd meg lenge angående bloggingen. Jeg hadde tenkt på det mange ganger, men aldri tatt tak… NÅ! Og det var jo lurt – for her er jeg igjen, bloggskrivende.

Etter Lotta-besøk, vel tilbake i Lisboa, har jeg nå fått øve meg på å skape de rammene som ikke er der utenifra lenger. Jeg sitter i «håndskrivende» stund på biblioteket. Det er jobbdag – på en onsdag… Dette er et godt sted å være. Noen ganger har jeg hjemmekontor og det er fint. Men det gjør noe med meg å gå hit. Å forlate hjemme. Og å gå på jobb. Sist uke var første gangen jeg var tilbake her etter at jeg kom tilbake til Portugal. Jeg hadde en kjempebra stund her og da jeg gikk hjem igjen hadde jeg en sånn utrolig god følelse i meg. Nå har jeg vært på jobb jeg! 😊

Onsdagen som skulle være restitusjonsdagen midt i uka, den med åpen tid, uten PC. Det var planen jeg lagde da jeg var i Norge. Det jeg ikke tenkte på da, er at i helgene her i Portugal er det ofte noe som skjer, gode aktiviteter med kjæresten min og venner. Noe som er fantastisk! I helga var det sånn på fredag og søndag, i tillegg til at jeg hadde full dags jobb på lørdag. Samtidig som alt dette gir energi, er det også behov for å ta meg inn igjen etterpå. Klart det måtte stå restitusjonsdag i kalenderen på mandag da. Godt planene ikke er hugget i stein!

Denne restitusjonsmandagen våkner jeg av alarmen til kjæresten min. Vanligvis ville jeg ha stått opp sammen med han, men denne restitusjonsdagen blir jeg liggende i senga.

NÅ har jeg endelig kommet til det jeg egentlig skulle skrive om i dette blogginnlegget. 9,5 håndskrevne sider seinere…. Heia deg hvis du fremdeles henger med. Jeg glemmer neste å ta pauser. Tida bare flyr…. Nå må jeg tisse, det er jo fint, da får jeg meg en liten strekk og litt vannpåfyll. Pauser er et annet tema som jeg også kunne skrevet masse om… Seinere… Nå – dobesøk!

Tilbake igjen. Også ser jeg at klokka snart er 15.00. Da er arbeidsdagen min slutt for i dag. Og i dag har det stått «skrive blogginnlegg» på arbeidsplanen min. Det er så vidunderlig å være i denne kreative flyten. Bare la den rosa pennen danse over de hvite sidene. Jeg skulle gjerne bare fortsatt og fortsatt nå. Men… Noen ganger trenger jeg å hjelpe meg selv til å avslutte det jeg holder på med ved å sette et klokkeslett. Ofte går jeg over tiden, nettopp fordi jeg er i en sånn god flyt. Og noen ganger lar jeg meg selv bare være i det. Mens andre ganger trenger jeg virkelig å slutte. Det å avslutte er noen ganger det aller beste i det store bildet.

I dag er det det. Fordi jeg må hjem og hvile. Hvis jeg går over arbeidstidens slutt, blir det mindre tid til å hvile. Og jeg kan kjenne hvordan jeg trenger denne gode hvilen. I kveld er det nemlig biodanza og jeg vet at alt blir så mye bedre for meg når jeg klarer å få en god hvil før danzen. Ofte så blir det så altfor kort, eller helt oppspist av andre ting… Ok – så stoppe nå. Det er fremdeles et par andre ting jeg må gjøre før arbeidsslutt. Boka og pennen er her i morra også. Takk for nå og until then!

Også har det jammen blitt mandagen etter denne arbeidsonsdagen på biblioteket…. Jaja. Sånn er det. Sånn blei det nå.

I dag har jeg hengt opp en fargerik post-it lapp med massevis av smilefjes på den store hvite veggen min med ordet: FERDIGSTILLELSE. Det er helt nødvendig å være i feedback med energinivå og egen kapasitet og samtidig smaker det så innmari godt å bli ferdig med noe. Så jeg satser alt (?) på at det skjer i dag – i alle fall med håndskrivinga. Så kommer jo delen med å skrive på PC… Ja ja… Så får vi se da.

Å ferdigstille dette blogginnlegget tar lenger tid enn jeg tenkte…. Og det er jo greit! Det blir mye større enn jeg tenkte. Og det er også greit! Men det å gjøre ferdig noe trenger jo ikke være store ting. Alle de små tingene som gir sånn enorm tilfredsstillelse. Alle delferdigstillelsene. (For hver håndskrevne side jeg hadde skrevet ferdig på PC’en satte jeg et stort grønt kryss over siden og tok et aldri så lite jubel»brøl».) For ikke å snakke om det å få stoppet hullet på den genseren som har ligget der i evigheter. Noe som kanskje bare tar 5 minutter å få gjort. SÅ godt når det er gjort – når det er ferdig! Og jammen er det fint å feire ferdigstillelsen også.

Jeg har nettopp lest teksten jeg har skrevet så langt og skal se om jeg kan klare å plukke opp noen tråder igjen. Jeg kan sikkert bruke veldig mye tid etterpå på å redigere denne teksten på PC, men neimen om jeg veit om jeg skal det… Dette er jo meg… Dette er jo livet… Dette er jo livet mitt nå… Dette er jo mitt uttrykk av livet akkurat nå…. Og dette er jo et blogginnlegg. Jeg tror det er ganske fritt hvordan det skal/kan være, hvor langt det skal/kan være osv… Tror jeg… Kanskje jeg må sjekke ut «bloggskrivingsreglene» … eller kanskje ikke???

Jeg velger å la det flyte, la meg bli «tatt av» kreativiteten. Velger å la det strømme på. Velger å følge den kreative impulsen, velger å gi rom for ideene som kommer og å ikke redigere for mye. Jeg er lei av å redigere, redigere meg, korte ned på, holde tilbake. Jeg vil leve et liv i overflod – inkludert dette. Jeg vil ikke holde meg selv tilbake lenger.…

MEN før jeg vender tilbake til selve restitusjonsmandagen, vil jeg gjerne ha med noe jeg nevnte tidligere, nemlig mentorskapsprogrammet. Gjennom dette fenomenale programmet som Kreftkompasset tilbyr, har jeg fått tildelt min egen mentor – et helt «vanlig menneske» fra næringslivet som er der for å støtte og hjelpe meg i et år rundt tematikken «jobb». Som hovedtema i søknaden min hadde jeg «jeg trenger hjelp og støtte til å skape rammer og struktur i livet mitt». Og det å ha et menneske utenifra som er tilgjengelig for meg er helt suverent. En å sparre med, en å drøfte med, en å dele med…. En som kan se ting med andre øyne. En som hverken er kjæreste, venn, familie eller kollega.

En mentor, et medmenneske, en støttespiller som jeg kan støtte meg til i denne reisa med å skape min egen struktur. Å fortsette reisa med å leve innenifra og ut. Å skape gode rammer for meg selv, både når det gjelder jobb, trening, kosthold og privatlivet ellers. Så jeg holder på å øve meg. Øve meg på å skape struktur. Øve meg på å skape rammer. Øve meg på å planlegge. Uke for uke, dag for dag, og også måned for måned. Og til og med det å planlegg lenger fram i tid. Jeg er på god vei. Heia deg Frid! Heia meg! Dette går jo kjempebra!

Tilbake til restitusjonsmandagen…

Jeg tar en liten skrivestopp og bare puster. Lukker øynene og puster. Og mens jeg har øynene lukket prøver jeg å hente opp igjen restitusjonsmandagen – som allerede var for en uke siden….Kan jeg fremdeles huske? Hva kan jeg mane fram? Og selv om jeg ikke klarte å forholde meg til mobil og teknologi den dagen, kommer jeg på at jeg spilte inn en lydmelding. Det klarte jeg, så jeg lytter til den. Det bringer meg tilbake til selve dagen.

Etter at jeg lyttet til den en gang for å huske, fikk jeg ideen om at jeg kanskje kunne skrive den ned og få den med her…. Så tenkt, så gjort. Her er den:

RESTINGDAY
Resting
Breathing
Being
Listening
Surrendering
Resting in, resting in, resting in the embrace of the Great Mother
Resting into the embrace of the Great Mother
Surrendering to Mama Gaia
Breathing with her
Allowing things to be just the way they are
Allowing me to be just the way I am
In the moment, and from moment to moment
A whole day of rest
Of integration
Of recharging
Refilling
A day in flow
Giving space to silence
And really, really, really, really allowing myself to rest
To lay down
To close my eyes
To sink in
To let go
To breathe
And just to be
Surrendering
Completely surrendering into the arms of Mama Gaia
A day of cultivating my inner peace
By resting
By breathing
By being silent
By listening to soft, peaceful flute music
By listening to myself
To my heart
A day of being with my heart
Listening to my heart
Holding my heart
Breathing into my heart and out from my heart
A day of listening to my soul
A day of ultimate self-care on all these different levels and in all these different ways and more
Giving space to whatever is coming from the inside
Whatever needs space
May it be silence
May it be slow integrating and integrative restful dance in flow
May it be sacred creativity
May it be humming or singing myself home
May it be creating a soul sancuturay home, at home
May it be being, at home, at my home temple, in my body, in my body temple and in the temple of nature Putting my naked feet on the earth, on the ground
Connecting to Mama Gaia
Listening to the birds singing their life-song
Listening to the wind in the trees
Feeling the wind on my skin, caressing my skin, the wind and the sun
Deep connection
Deep connection to life To Mama Gaia in all her splendour
To me as an extention of her
Turning inward
Feeling the mystery inside of me
Dancing the mystery inside of me
A day to be slow
To be gentle
To be soft
To rest
To listen to the wisdom of life
The wisdom of life living inside of me
Nothing on the agenda
No outer compass, just this inner guidance, this inner compass
Honoring that
Respecting that
And giving myself this gift of self-care, self-love, rest, recharging, refilling
Loving life
Loving me
Loving my life
Loving life through me, in this way
And it feels essential
It feels very, very essential
It’s like as if I am caring for life itself when I am caring for me in this way
It is for me and it is for life
Really taking deeply care of me, so that I can take care of life
So that I can be in service of life
And this is in trust, in peace, in love, in gratitude
Without any need to justify, to explain, to analyze It is being
Being, being, being
So essential to life
So, so, so essential to life
Thank you
Thank you, thank you, thank you
Thank you, thank you, thank you
Thank you

Ved å lytte til opptaket husker jeg mer fra dagen. Jeg husker at jeg var dønn sliten og veldig glad for at jeg hadde vært så vis at jeg hadde satt restitusjonsdag på planen. Det var helt nødvendig. Hadde det stått noe annet hadde det helt klart utgått til fordel for restitusjon/hvile/åpen tid.

Jeg husker at jeg ble liggende leeenge i senga etter at kjæresten min hadde stått opp. Jeg husker at jeg var så tung, så tung, at det verket i hele kroppen, at det var veldig lite energi, at det ikke var noen impulser til bevegelse eller til å stå opp, så jeg ble. Helt til jeg måtte på do. Da måtte jeg stå opp.

Jeg husker at jeg lengtet etter å komme meg ut i naturen. Naturen er den aller beste ladestasjonen min. Der jeg bor i Norge er den lett tilgjengelig og jeg bruker den ofte. Her i Portugal bor vi i Lisboa, noe som gjør tilgangen til naturen helt annerledes. Det er egentlig ikke så langt. En liten kjøretur på 20-30 min og vi kan være både i skogen og ved havet. Med offentlig transport er det en helt annen historie...

På dager med større kapasitet går det helt fint å komme seg til naturen med offentlig transport, men på dager som denne er det aaaalt for langt. Det er i disse stundene, eller på disse dagene, jeg trenger det som mest. Men energien til å komme seg til «stille, ekte natur» er ofte for liten da. Så da har jeg blitt god på å bringe naturen inn til meg. Jeg lytter til opptak med fuglesang og bekkesildring, jeg ligger på tregulvet i stua og kjenner kontakten med trærne, jeg ligger og tenker på - tar meg tilbake til – steder i naturen jeg har vært mange ganger.

Også benytter jeg meg av den naturen som faktisk finnes i nærheten, selv om det er i parker og ikke «stille, ekte natur». Denne dagen gjorde jeg begge deler.

Først bragte jeg naturen inn til meg, hvilte der og samlet krefter, så pakket jeg sekken og gikk ut til den nærmeste parken og fant meg et oliventre og la meg under det. Ned på bakken. Ned på Moder Jord.

Hele dagen fulgte jeg den indre impulsen. Jeg lyttet innover. Hva trenger jeg nå? Fra øyeblikk til øyeblikk. Ligge i ro i senga, puste, stå opp og spise, ligge ned og lytte til en meditasjon, myk dansing i flyt, hvile på tregulvet, en side i boka mi som ble fylt med ord og farger (som ble forsidebildet til dette blogginnlegget), spise igjen, hvile, pakke sekken og gå ut, ta av sandalene, nakne føtter på Moder Jord, rolig rusling, finne et sted i skyggen under oliventreet, ligge ned, puste inn, puste ut, hengivelse, hvile, væren, lytte til fuglene, kjenne vinden på huden min, åpne øynene og se på trærne og skyene, taleopptak på mobilen, gå hjem igjen, hvile, lage enkel middag, spise middag sakte. Hvilende kveld og tidlig i seng.

Restitusjonsdag. Endelig kom det mer om den også…

Kanskje jeg skal ha sånn restitusjonsdag både mandag og onsdag…

Jeg takker for ordene, for flyten, for tiden, for tålmodigheten, for kreativiteten, for utholdenheten, for endring av planen, for gjenopptakelse, for pausene, for tilfredsstillelsen, for restitusjonen, for lekenheten, for åpenheten, for uttrykket, for hvilen, for sammenbindingen, for visdommen, for kontakten, for naturen, for stillheten, for tilliten, for sammenkoblingene, for jobben, for gleden, for ferdigstillelsen, for meg – jeg takker for meg – og takker deg for at du ville lese litt av meg.