Syke, syke menn

Menn med kreft kan bli redde, akkurat slik en kvinne med kreft kan bli redd.

Menn med kreft kan føle på usikkerhet, akkurat slik en kvinne med kreft kan føle usikkerhet.
Menn med kreft kan slite emosjonelt, akkurat slik en kvinne ville gjort.
Menn kan miste stabilitet, kontroll og uavhengighet som følge av å være diagnostisert med og behandlet for en alvorlig kreftsykdom. Det samme gjelder kvinner, men...
Det er større sjanse for at menn reagerer med stoisisme og fornektelse.
Første steg: "Nah, ikke tenk på det kjære, det kommer til å gå fint."
Andre steg: "Det går bra. Bare la meg få være i fred. Jeg tar meg av det."
Tredje steg: "Jeg vil ikke snakke om dette." "Jeg vil ikke gi det negative mer oppmerksomhet enn den det allerede tar." "Jeg vil bare fokusere på det positive."
(Og hele tiden, mens en er tøff og sterk, svir og brenner angst, stress og usikkerhet i underbevisstheten og blir septisk. Ikke navngitt, ikke akseptert, ikke utfordret.)
Fakta. Det ser ut som om det er enklere for kvinner å snakke åpent om følelsene sine enn menn. Hvorfor? Jeg kan bare gjette.
Fakta. Kvinner som blir rammet av en alvorlig sykdom pleier å leve lengre enn menn med samme diagnose. Fakta. Kvinner lever lengre enn menn.
Fakta. Sannsynligheten for at en mann begynner med å misbruke rusmiddel etter å ha blitt utsatt for en personlig krise er større enn at en kvinne gjør det.
Fakta. Sjansen for at en mann tyr til vold eller annen destruktiv oppførsel etter en personlig krise er større enn at en kvinne gjør slik.
Fakta. Sannsynligheten for at en mann med kreft tar livet sitt det første år inn i diagnosen er opp til fire ganger så høyt som i befolkningen ellers.
Menn er tøffe fordi de fleste blant oss ble oppdratt til å være det. Være "ekte menn". "Være mannemann." "Være fundamentet familien trygt kan hvile på." Utfordringen kommer når alvorlig sykdom rammer. Da er dette fundament plutselig laget av salt, utskillt fra de tårene vi gråter når vi sitter i mørket i bilen inne i garasjen når vi er aleine. Jeg prøver ikke å legge skyld på noen her. Jeg bare brøler høyt i ren frustrasjon. Alvorlig sykdom er like mye følelsesmessig som den er fysisk utfordrende.
Og ja, vi kan tøffe oss gjennom stråling og cellegift. Men nei! Vi kan ikke tøffe oss gjennom en emosjonell krise. Den trengs det ord, kommunikasjon og dialog for. Og vi har ikke det ennå til en grad der det gjør en ekte forskjell. Ikke ennå. Men det er bare min mening...