Vi har smeltet sammen, men jeg er lykkelig

Det tok meg 10-11 år for å kjenne meg ordentlig lykkelig i livet etter kreften.

Har jeg lov å kjenne meg lykkelig selv om jeg lever #etterpålivet og ufør? Det er det store spørsmålet i hjernen min nå. Joda, jeg vet at livssorgen vil titte innom, at det er dager med tårer, med masse tårer og sorger, men sånt i helheten.
Jeg tror jeg har lov å være lykkelig.
Jeg har lov til å danse til jeg ikke orker mer og til å le til jeg har vondt i magen. For livet er jo fint.

Inni hodet mitt har jeg en liste. En liste på hva jeg skal klare i løpet av ei uke. Noen av det som står er ment daglig. Som å gå ut for å gå runden og å lage middag. Jeg liker å lage middag. Sunn middag. Det er min arbeidsdag, enkelt og greit. 
Runden og lage middag til familien.
Det forventer jeg av meg selv. Er det riktig å ha forventninger til seg selv?  Eller kan jeg se på det som et mål for dagen? 

Det tredje er å orke kampdag i midten av uken og siste er søndagbesøk. Innimellom alt det, blir det andre en bonus. Så alt er + - 
Dissen tingene på lista er det som gir meg livsglede og mestring. Og innimellom her er det litt andre hverdagslige «må»-oppgaver i hjemmet. For meg handler det om å ha oversikten dag for dag, og uke for uke, hvordan energien skal deles ut.

Jeg ligger enda i sengen på morgene og diskuterer med fatiguen hvordan dagen skal se ut, jeg bare forteller ikke om det lengre. Jeg har ikke det samme behovet for å dele det lengre, for #etterpålivet går jo i det samme hver dag og jeg kan ikke emje om det samme hele tiden. Jeg har delt masse, kjempemasse og det er jeg så sinnsykt glad for. Hvis ikke hadde jeg ikke vært der jeg er mentalt i dag. Jeg og #etterpålivet har smeltet sammen og blitt til ett. Jeg har funnet en underlig ro i livet, med slik det ble og den roen kjennes litt merkelig og uvant.

Det vil kanskje etterhvert bli litt vanskelig når jeg ikke deler så mye for da glemmer omgivelsene at jeg er syk og da kommer forklaringsbehovet mitt frem igjen som tapper meg heeeelt for krefter.
Men jeg skylder ingen forklaring om hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Det holder med et «nei».
Jeg kan heller ikke gå rundt og bære på «hver dag teller boken» i hånden og vise til den.
Bibelen min.

Eller som vi spøker om her hjemme, det mest sårbare og groteske «jeg kan jo bare ta håret så ser alle kreften» - ja, jeg vet det er grotesk, men det kalles overlevelseshumor. Som jeg absolutt ikke lo av for 11 år siden. Eller så kan jeg ikke gå rundt med et skilt på pannen om alle vondtene mine, søvnmangel, fatigue og traumene. Jeg har også måtte bruke masse krefter på forklaringer selv om jeg har delt hele #etterpålivet mitt ufiltrert så det er ikke alltid enkelt å vite hva som er rett og galt.
Men det komme vel an på hvem som har engasjert seg i livet mitt og lest når jeg har delt om #etterpålivet Det er noe postivt og negativt med alt. Men en ting er sikkert: forskjellen nå er selvtilliten min som har bygget seg pga åpenheten min, så jeg skal ikke la andre som ikke forstår få spise meg opp. 

Så var det denne listen. Innimellom orker jeg sammenkomster med venner, festlige lag og innimellom er det andre ting som stjeler energien som feks frisørtimer, legetime, foreldremøte +++ 
Så listen må justeres litt på innimellom ut i fra hvordan planene ser ut. Det viktigste av alt innimellom er intervall hvile og at jeg ikke blir overveldet med stress. For da synker kroppen under vannoverflaten.
Stress altså, kroppen min sin verste fiende og jeg har null terskel for stress.

Alt kommer an på hvilke energityver som foregår i livet mitt på det tidspunktet. Og formen min varier mye ut i fra det. For livet folkens, livets skjer selv jeg lever #etterpålivet 
Det positive for meg er at akkurat nå kan jeg orke å gå tur på morgenen, hvile i intervaller i løpet av dagen og orke kamp/ forening eller noe på kvelden.
Eller gå to turer i løpet av dagen!
Det er livsglede det.
Skikkelig livsglede.
Og jeg føler meg et snev av normal i mitt ståsted av normal.

Jeg har min løype med strekning jeg orker å gå og den må jeg holde meg til og ikke overstige. I tillegg sjeler mentale situasjoner meg mer en den fysiske runden min og det har jeg forstått på mange andre kollegaer at slik er det for de også.
Jeg har trukket meg litt inn i meg selv og sluttet å dele så mye av #etterpålivet litt for å leve med senskadene litt mer for meg selv og for å skjerme ungene mine som er så store at de er på sosiale medier. Men i noen tilfeller er det naturlig jeg deler for dette er jo livet mitt.

Og om jeg får spennende forespørsler så sier jeg ja til det. Jeg drømmer stadig om den boka. For ingenting har fått meg til å føle meg mer inkludert i livet enn da jeg fikk lage film med kreftkompasset og Dag Erik Pedersen, da jeg ble intervjuet i Hjemmet Helse og ikke minst mitt bidrag til «Hver dag teller» og skrivingen for kreftkompasset, jeg brenner for åpenheten om livet etter kreft.
Så om jeg for en forespørsel så er det noe annet enn å skrive å dele om #etterpålivet «daglig» på min instagram konto som heller inneholder øyeblikk av det som gjør meg glad. Om jeg kan hjelpe noen med å dele min livserfaring med kreften så er det ikke noe som styrker meg mer.

Livet etter kreftsykdommen. Det kan jeg ikke skjule heilt. Og jeg vil jo at mennesker rundt meg skal like meg, hele meg, den versjonen jeg er i livet etter kreft med #etterpålivet på slep. For jeg kan være ganske kjekk selv om livet litt er annerledes (blunkefjes). Men av forskjellige grunner orker jeg ikke dele så mye på sosial medier lengre siden jeg har ikke har så mye hjernekapasitet lengre til det (smiler) 
Jeg ble syk av å overleve kreftsykdommen.
Ironisk nok.
Slik er det.
Straffen for å bli frisk av kreft. Men jeg lever og ei klok fin ei, som reise til himmelriket i vår,  minnet meg på hvor viktig det faktisk er å leve selv om #etterpålivet er sykt komplisert og vanskelig. Jeg er i grunnen hun som stadig minner folk om hvor viktig livet er, men når #etterpålivet herjet er det ikke alltid så enkelt.

Men jeg lever. Og snart har jeg bursdag nr 2.
Det rotler i sjelen min for tiden, for as you know. Årstider, lukter, lyser og alt setter i gang ting. For 11 år siden kjempet jeg virkelig livets kamp og var langt nede på bunnen. Jeg kjempet mot kreften som hadde flyttet inn i lungene mine, skjeden min, bukveggen, milten og leveren. Den var hissig som fy og aggressiv så cellegiften og null pause fra den var viktig. Jeg var så langt nede psykisk og fysisk. Tårene kommer når jeg skriver det, for det ligger så grunt under huden.
Trenger ikke skrape en gang.
Den vonde traumen.
Som en kreftlege sa til meg når jeg satt i sammenbrudd på legekontoret hans  «Miriam, du kan ikke sammenligne deg med andre som overlever kreft, for ingen andre overlever kreft etter å ha vært så syk»
Men jeg gjorde.
Merkelig nok.

En engel der oppe satte på nødbremsa og bestemte at min livsreise ikke skulle stanse her. Den skulle bare bli litt annerledes. Jeg kjenner meg stolt over hvordan jeg har klart og klarer å pusle meg sammen. Og hvordan jeg har lært meg til å lytte til kroppen og se etter det røde blinkende lyset når jeg må bremse.
For det er det mye handler om, kjenne kroppen, vite hva den tåler og når nok er nok.
Det krever en utdannelse for å lære seg. Og den har jeg master i, selv om alt ikke kan styres heller om når jeg må stoppe i et mammaliv, hverdagsliv.

Men det har jammen tatt 11 år for å finne ut av dette. Det har vært beintøft, men jeg lever og jeg lever et fint, lykkelig liv med alle mine begrensninger tross veldig mange ting. For meg er det et liv i kategorien «min kropp er mitt tempel og jeg må være sykt egoistisk». Så kan de som vil være med meg på slep på denne spennende, humpete, berg og dalbane, vakre bonusreisen min.

Livet